Gjesteinnlegg: Tettere på

Dette er et gjesteinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger og tanker er skribentens egne.

Erfaringskonsulent – Tettere på gjennom avstand

Forfatter: Solveig Bartun Rob

En vanlig hverdag før koronaepidemien sitter jeg på bussen hjem etter en travel dag på jobb som erfaringskonsulent, og kjenner på hvor sliten jeg er. Jeg ser naboen komme på bussen og jeg prøver å synke litt ned i setet så han ikke ser meg, for om han ser meg og setter seg med meg må jeg prate hele veien hjem. Jeg hadde tenkt å lukke øynene, høre på musikk og hvile. Jeg kjenner meg stresset, trøtt og lei. Den milelange køen hjem i rushtiden gjør det ikke bedre. Vel hjemme rekker jeg så vidt middag før et møte. Etter møtet jobber jeg med å skrive ferdig et foredrag om erfaringskompetanse som jeg skal ha for 300 ledere i helsektoren, og rekker det akkurat før midnatt. Slik går hverdagen. Stress, travelhet, mye mennesker, lite tid. Slik VAR hverdagen.

Over natten 12 mars endret alt seg. Koronaviruset gjorde det slik at jeg nå ikke får lov å sitte med naboen på bussen. Naboen vil ikke sitte med meg heller. Går lange omveier om han ser meg, går med munnbind, spriter hendene og setter seg langt bak alene med vesken sin i setet ved siden av. Så sluttet han å ta bussen som «alle» andre. Jeg kjenner plutselig at jeg har veldig lyst å snakke med naboen. Jeg har lyst å snakke med hvem som helst egentlig.

Jeg jobber som erfaringskonsulent på et DPS (Distriktspsykiatrisk senter) i Bergen. Og være erfaringskonsulent vil si at jeg selv har slitt med psykiske lidelser og vært innlagt flere ganger, og nå bruker erfaringene fra sykdomsperiodene mine til å hjelpe andre og gi håp. Erfaringene mine er blitt jobben min.

På jobb begynte vi plutselig med uniformer og må holde avstand til pasienter. Noen behandlingstilbud ble stengt ned og noen, samtaler foregår på nett. Lavterskeltilbud er og plutselig stengt. Heldigvis er ikke døgnpostene stengt ned her.

Mye er annerledes. Køen hjem er plutselig borte. God tid til middagen, ingen møter å rekke, eller foredrag og forberede. Den store helsekonferansen jeg skulle holde foredrag på er avlyst, utsatt, som alt annet. Kjenner jeg har veldig lyst å holde det foredraget nå.

Det rare er at det jeg før stresset over og ergret meg over, kjenner jeg nå at jeg savner. Jeg savner naboen, køen, møtene og menneskene der, det å holde foredrag og være sosial. Det er som om man ikke innser verdien av hva man har før man mister det. De små hverdagslige tingene virker plutselig så viktig, og jeg savner dem.

Mange er alene og ensom i denne tiden. Jeg er heldig som har en familie og en meningsfull jobb å gå til, selv om hverdagen er mye roligere nå. Jeg pleier være aktiv og sosial kvelder og helger. Nå er alt stille, rolig, avlyst og utsatt. Savnet etter det sosiale gjør at jeg ringer mer til folk, skriver flere meldinger, deler mer i samtaler. Kommer tettere på, gjennom avstand.

Noen av mine arbeidsoppgaver er og blitt annerledes nå. Kravet om avstand som kom med koronakrisen er utfordrende også på jobb. Og ikke kunne gi den klappen på skulderen og den klemmen mange trenger. Det er imidlertid èn ting jeg kjenner er godt gjennom dette, det å få mer ro, mindre stress og mindre travelhet, både på jobb og ellers. Tiden går saktere liksom. Jeg opplever gjennom avstand å komme tettere på nå. Jeg har mer tid nå til samtaler med pasienter og ansatte, og vi kommer tetter på hverandre. Jeg opplever at mange flere sliter nå, og mange av de som sliter, ønsker å dele mer og å snakke mer. Det er meningsfullt å få hjelpe i vanskelige situasjoner, og ikke minst det å få være med å gi håp, og finne veier til bedring også i denne vanskelige tiden.

Det å ha det vanskelig er menneskelig. Akkurat nå har veldig mange det vanskelig samtidig. Mange kjenner på felleskap gjennom det. Nå har «alle» det vanskelig, «alle» isolerer seg, «alle» bekymrer seg og kjenner på frykt. Vi står sammen om dette liksom. Noen jeg har snakket med sier de har det bedre nå nettopp på grunn av det. Følelsen av felleskap, enhet, noe vi står sammen om. En kvinne som til vanlig isolerer seg mye forteller at nå føles det meningsfullt å isolere seg, det som til vanlig sees på som et problem. Hun føler hun bidrar samfunnsnyttig nå ved å isolere seg.

Av og til sykeliggjør vi det å ha det vanskelig. Det er ikke «psykt» å ha det vanskelig. Men man kan få psykiske lidelser ved å ha det vanskelig og ha store belastninger over lang tid. Jeg frykter at når denne koronakrisen er over vil det komme en ny krise, en konsekvenskrise. At konsekvensene av epidemien blir større og mer alvorlig enn selve epidemien. Vi er i en situasjon ingen av oss har vært i før, det gir frykt. Veldig mange opplever nå å miste jobben og få dårligere økonomi, mange har ikke fått hjelp eller turt å be om hjelp til sykdom og problemer pga. situasjonen, og viktige behandlinger i somatikk og psykiatri har blitt utsatt. Flere er ensom, og det er mangel på fysisk kontakt og sosiale behov. Belastningene er ekstra store nå, og gjerne over lang tid. Mange vil trenge hjelp framover, og mange vil trenge at noen bryr seg og tar kontakt.

Man kan ikke medisinere bort problemer eller ensomhet, men ved å se hverandre og være et godt medmenneske kan mange bli hjulpet, også de som sliter psykisk. Jeg tror også at vi erfaringskonsulenter trengs ennå mer i en tid som dette. Hjelpe, støtte og gi håp gjennom å være til stedet, tross avstand.

Jeg har selv vært deprimert og hatt angst under koronaepidemien, og var innlagt flere uker. Tilbake på jobb var jeg redd for hvordan mine kollegaer ville se på det at jeg nå har vært pasient. Da er det godt å få høre at de nå opplever at jeg har enda mer kunnskap, fersk kunnskap som både de og pasienter har nytte av. «Videreutdanning» kalte en det. Dyrkjøpt erfaringskompetanse. Så er det meningsfullt å få hjelpe andre igjen under denne epidemien.

Kanskje får denne koronatiden oss til å se menneskene rundt oss på en annen måte, se dem med hjertet, sette mer pris på, og komme tetter på hverandre gjennom avstanden. Kanskje legger vi nå vekk masken, fasaden og båsene vi plasserer hverandre i, og kan se ulikhetene våre som en styrke. Psykisk syke eller friske, alle er vi likeverdige. Kanskje viser denne tiden oss at vi ikke er så ulike. Alle kan få det vanskelig og alle kan bli syk. Alle kan få psykiske lidelser, men alle har vi det friske i oss og alle er vi mennesker som trenger hverandre. Også når vi er tvunget til avstand. Kanskje spesielt da.

Alle mennesker har potensiale. Det er viktig å lete etter og fremelske et menneskes potensiale framfor å fokusere for mye på mangler og eventuelle diagnoser. Gi hverandre lov til å være forskjellig. Gi hverandre lov til å takle denne krisen forskjellig. Akkurat nå ser jeg fram til å sitte på bussen hjem fra jobb, og snakke med naboen igjen. I mellomtiden tenker jeg å ringe han og slå av en prat. Prøve å komme litt tettere på også ham, tross avstanden som kom med koronakrisen, komme tettere på, gjennom avstand.

 

Ønsker du å skrive en tekst til oss? Klikk her for å finne mer informasjon om hvordan du sender inn innlegg

© 2020 Webinane All Rights Reserved.